I dag fikk jeg et spørsmål om å dele min erfaring med å bo med en annen utvekslingsstudent. Dette var på et forum, så prøvde å holde det kort. Har ikke brukt denne bloggen så mye siden jeg for det meste snakker med folk over telefon, msn, den andre bloggen, eller skype; tenkte derfor at jeg kunne poste det jeg skrev. Er kanskje ikke så bra, men om noen fremdeles sjekker her sier det jo litt om oppholdet mitt på en måte. I alle fall deler av det. Har tenkt litt på ham i det siste, nemlig, for han er fremdeles i Taiwan, og jeg savner ham. Er veldig excited about him coming home på fredag. Håper virkelig det er guttene som skal hente ham, og at jeg får være med. Har ikke vært bare fett med ham borte, for de to andre har virkelig klikket seg sammen ganske slik de var mine to første uker her da de ikke inkluderte meg i noe. It breaks my heart.. Men altså, here we go! (beklager skriveleifer)
Er i USA nå, og bor sammen med en utvekslingsstudent fra Spania. Var faktisk ikke klar over at det var en dobbelplassering før nesten en uke etter at jeg ankom her, for han kom to uker etter meg. (han visste det ikke før i bilen på vei hjem fra flyplassen) Uansett, da jeg fikk vite om det ble jeg veldig usikker på det hele, og jeg trodde det kom til å bli helt forferdelig å ha ham her. Hadde to vertsbrødre fra før (vertsforeldres barnebarn på 18 og hans ganske irske kompis på 19. Begge bor her), og var sikker på at med enda en gutt kom jeg til å bli holdt enda mer utenfor ettersom jeg er eneste jenta i huset, og den første jenta de noen gang har hatt boende der. Det har vist seg å ikke stemme. Første uka hans var litt slik ettersom jeg var syk, men etter det har vi blitt utrolig nære. Vi er så forskjellige som det går an å bli, men et bånd har oppstått mellom oss som jeg ikke trodde gikk an. Vi er like gamle, men han er Junior mens jeg er Senior. Vi har for det meste den samme vennekretsen - inntil to måneder siden da han bestemte seg for å kutte den andre spanske gutten ut av livet sitt totalt og bli helt bestekompis med en fra Norge som jeg ikke kan fordra og en fra Brazil. Ellers kan vi snakke om alt, og det har vært veldig fint å ha noen som på en måte går gjennom det samme i naborommet her. Skal ikke nekte for at han gjør meg helt gal fra tid til annen, men han har gitt meg så mye dette året at det kan jeg se bort fra.
Tror det at vi har kunnet støtte hverandre gjennom hele året har vært nokså bra for oss begge. Han er en litt mer bråkmaker enn meg, og kommer ofte i trøbbel. En av vertsbrødrene våre prøver alltid å hjelpe ham ut, og jeg tar gjerne et tak der også, for noen gangen betyr det at han er grounded at jeg mer eller mindre er det også - i alle fall på kveldene. Ellers har han vært en enorm støtte for meg når jeg gikk gjennom en trasig periode i desember med at foreldrene mine fant ut av noe jeg hadde greid å holde skjult i over to år og de gav meg ultimatumet "Finn en psykolog eller kom hjem", og jeg vet jeg var til stor hjelp da han ønsket å bytte vertsfamilie. Vi løste den konflikten gjennom samtaler oss imellom, og diskusjoner med annen vertsbror. Tok en uke å roe ham ned, men det var absolutt verdt det. Sammen har vi greid å løse mange konflikter jeg vet at ingen av oss hadde greid alene. Dessuten trenger han meg for å komme til seniorjentene. Han er helt på tuppa etter noen av dem, og stakkar fyren vet absolutt ingenting om jenter. Hvordan det skjedde aner jeg ikke, for han er en spansk flørt og storsjarmør. Alle på skolen vet hvem han er, og jeg har fått mange hyl som respons fra jenter når jeg har sagt at han er broren min. Haha, he needs me xP
Ellers er det jo praktisk å ha noen å gå ut med i helgene, og noen å dele taxikostnadene med på kvelder når ingen kan hente oss. Må si at året mitt absolutt ikke hadde vært så fantastisk dersom det ikke hadde vært en dobbelplassering. Resten av vertsfamilien er jo helt fantastisk også, men jeg har ikke opprettet bånd med dem på samme måten i det hele tatt. Som Åshild nevnte tidligere i tråden så er det jo litt slik at enten klaffer det, eller så gjør det ikke det i det hele tatt, men jeg må ærlig talt si at noen risikoer er det verdt å ta. Antonio er antakelig noe av det beste som har hendt meg - annet enn et par småting jeg ikke skal nevne her - og jeg aner ikke hvordan jeg skulle greid meg gjennom dette året uten ham. Han er helt fantastisk å ha rundt her (selv om jeg nesten har dyttet ham oppi innendørsbassenget vårt ved flere anledninger, 'cause he knows how to tick me off!), og ville ikke hatt det noen annen vei.
Vet ikke om det var noe slikt svar du så etter, men det er i alle fall min mening. Jeg hadde ikke noe valg, men det har vist seg å være en av de beste tingene ved året mitt. Verdens beste bror (som absolutt vil beskytte meg, og elsker å kalle meg 'veslesøstra' hans ettersom jeg er fem måneder yngre. Haha), og det blir trist når vi begge drar til hvert vårt europeiske land, før han for tredje og siste gang drar tilbake til statene for å gå på skole.
Cheers
